Barnefordeling
Barnefordeling kan være både konfliktfylte og krevende å stå i som forelder.
Det er få saker som utløser så mye følelser som nettopp saker som omhandler barnefordeling. Barna er det kjæreste man har. Resultatet i disse sakene er derfor svært viktig.
Barnefordeling kan også være kompliserte saker der advokatens rolle kan få stor betydning. Når advokat kommer inn som rådgiver, er det viktig at advokaten har god kunnskap om de psykologfaglige vurderingene i barnefordelingssaker.
Våre advokater har spesialisert erfaring og kunnskap innenfor faget barnerett.
Barnefordeling kan være krevende og konfliktfylt
Reisekostnader ved samvær
Barnets beste i barnefordelingssaker
Spør oss om barnefordeling
Barnefordeling ved skilsmisse
Foreldre som står i en skilsmisse, må ta stilling til tre sentrale spørsmål:
- Hvor skal barna bo fast?
- Hvordan samværsordning skal barna ha?
- Hva skjer med foreldreansvaret?
Barnefordelingssaker kan være kompliserte og advokatens rolle kan få stor betydning. Når advokat kommer inn som rådgiver for en av partene, er det viktig at advokaten har god kunnskap om de psykologfaglige vurderingene som er rådene i barnefordelingssaker.
Saker med barnefordeling er et av våre kjerneområder. Vi bistår en rekke foreldre og barn, både utenfor domstolene og i rettsprosesser, og besitter bred og lang erfaring fra krevende saker.
Våre advokater kan bidra med spesialisert erfaring og kunnskap innenfor faget barnerett.
Foreldreansvar ved skilsmisse
Ved skilsmisse beholder mann som utgangspunkt foreldreansvaret.
Betydningen av foreldreansvaret er todelt.
For det første inneholder foreldreansvaret en plikt til å gi barnet omsorg.
For det andre innebærer foreldreansvaret en rett og plikt til å ta avgjørelser om personlige forhold på vegne av barnet.
Foreldreansvaret er ikke det samme som å ha den daglige omsorgen for barnet. Barnet kan for eksempel bo fast hos mor, men foreldreansvaret kan være delt mellom foreldrene.
Det sentrale innholdet i foreldreansvaret er myndighet til å bestemme over barnets personlige forhold, blant annet vergemål, medisinsk behandling, utstedelse av pass, valg av type skole, navnevalg, samtykke til medisinske inngrep og flytting utenlands.
Foreldre som har felles foreldreansvar, må være enige om disse beslutningene.
Barnets faste bosted etter skilsmisse
Ved skilsmisse må man ta stilling til hvor barnet skal bo fast.
Den av foreldrene barnet ikke bor fast hos har da normalt samvær med barnet.
Ved skilsmisse har foreldrene har full frihet til å inngå avtale om at barnet skal bo fast hos en av foreldrene eller at barnet skal bo fast hos begge foreldrene – delt fast bosted.
Det følger ulike rettsvirkninger med hvor barnet bor fast, blant annet bestemmelsesretten, den såkalte bostedsmyndigheten. Den av foreldrene som barnet bor fast hos har myndighet til å ta beslutninger som gjelder vesentlige sider ved omsorgen for barnet.
I dette ligger blant annet at den av foreldrene barnet bor fast hos blant annet ta avgjørelse om valg av barnehage, flytting i Norge og i andre større avgjørelser i dagliglivet til barnet.
Dersom foreldrene har avtalt delt fast bosted, har ikke loven noen løsning på hvem som har beslutningsmyndigheten. Beslutningsmyndigheten ligger da til begge foreldrene.
Delt fast bosted ved skilsmisse
Dersom man avtaler delt fast bosted, bor barnet hos begge foreldrene.
Når man har avtalt delt fast bosted, har ikke loven noen løsning på hvem som har beslutningsmyndigheten. Beslutningsmyndigheten ligger da til begge foreldrene.
Delt bosted betyr imidlertid ikke nødvendigvis at barnet skal bo hos foreldrene like mye av tiden – annenhver uke (50/50). Rettsvirkningen av delt bosted er at bostedsmyndigheten opphører, og at ingen av foreldrene bestemmer mer enn den andre.
Dersom foreldrene ikke blir enige om hvor barnet skal bo fast, kan saken bringes inn for domstolene. Domstolen bygger da avgjørelsen på hva som er til barnets beste.
Når domstolene skal ta avgjørelsen, er det vanlige at retten bestemmer at barnet skal bo fast hos enten mor eller far. Dersom det foreligger særlige grunner, kan domstolen idømme delt bosted, men dette er en snever unntaksregel.
Hensynet bak regelen om at domstolen kun kan idømme delt bosted i særlige tilfeller, er at når foreldrene først er i retten, er rimelig å anta at de ikke samarbeider særlig godt. For at delt bosted skal være til barnets beste er godt samarbeid ofte en forutsetning.
Samværsrett etter skilsmisse
Etter en skilsmisse må det avklares hvordan samværsordning barnet skal ha.
Samvær er en rett for både barn og forelder, som ikke bor sammen, til å tilbringe tid sammen. Det er en gjensidig rettighet for både barnet og forelderen.
Barneloven bygger på en formodning om at det er til barnets beste å ha god kontakt med begge foreldre, selv om foreldrene ikke lever sammen. Det grunnleggende utgangspunktet i barneloven er derfor at barnet skal kunne opprettholde kontakten med begge foreldrene.
Barn har lovbestemt rett til samvær med den av foreldrene barnet ikke bor sammen med, samtidig som den andre forelderen har rett til samvær med barnet.
Hovedregelen er at foreldrene selv avtaler omfanget av samvær. Om det skal være samvær eller ikke, eventuelt omfanget av samværet, skal avgjøres ut fra hva som er til barnets beste. Samværet må tilpasses til det enkelte barn og barnets situasjon ut fra barnets beste.
Det er ikke offentlig kontroll av samværsavtalene foreldrene inngår. Foreldre som gjennomgår skilsmisse med barn under 16 år, må imidlertid til mekling. Formålet med meklingen er å komme frem til en skriftlig avtale om foreldreansvar, fast bosted og samvær.
Reisekostnader i forbindelse med samvær etter skilsmisse
Dersom man etter en skilsmisse bosetter seg langt unna hverandre, vil det kunne påløpe store reisekostnader knyttet til gjennomføring av samværet.
Utgangspunktet er at foreldrene har full avtalefrihet om fordelingen av reisekostnadene.
Dersom reisekostnadene fastsettes er hovedregelen at kostnadene skal deles mellom foreldrene etter størrelsen på inntekten deres.
Begrunnelsen for regelen om delte kostnader, er at samvær er en rett og et gode som barnet har krav på, og begge foreldre da skal være med å betale for at barnet har samvær.
Utgiftene som skal deles er kostnader til barnets reise, forelderens nødvendige kostnader til reise i forbindelse med henting eller levering av barnet til samvær, og samværsforelderens kostnader til egen reise når samværet skjer der barnet bor.
Dersom særlige grunner gjør det rimelig, kan retten fastsette en annen fordeling av reisekostnadene. Er foreldrene enige om det, kan sak om reisekostnadene i stedet gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen selv om bare en av foreldrene ber om det. Fylkesmannen eller departementet sitt vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg.
Reisekostnader ved delt bosted
Reglene om reisekostnader ved samvær er angitt i barneloven § 44.
Bestemmelsen kan ikke brukes når barnet har delt bosted. I slike tilfeller er begge bostedforeldre og ingen av foreldrene anses for å ha samvær med barnet.
Barnets beste vurdering i saker om barnefordeling
Barneloven bygger på prinsippet om at alle avgjørelser skal rette seg etter hva som er til barnets beste. Vurderingen er dynamisk ut ifra den rådende psykologfaglige kunnskapen man til enhver tid har.
I likhet med mange andre land, har ikke den norske barneloven angitt veiledende momenter i vurderingen av hva som er barnets beste ved barnefordeling. Tanken har vært at en slik angivelse kan ta fokus bort fra hovedregelen om en konkret vurdering av forholdene i det enkelte tilfellet.
Rettspraksis og juridisk teori har utpenslet enkelte typiske relevante momenter i vurderingen av hva som er til barnet beste. I denne vurderingen inngår blant annet momenter som risikoen ved miljøskifte, hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt, barnets ønsker, barnets følelsesmessige tilknytning til hver av foreldrene, hvem av foreldrene som har hatt hovedomsorgen for barnet under samlivet, foreldrene personlige egenskaper m v.
Foreldrenes personlige egenskaper
Når man skal vurdere hva som er de beste oppvekstbetingelsene for barnet, er foreldrenes personlige egenskaper åpenbart viktige.
Hvilke personlige egenskaper som vil være best for barnet er vanskelig å si noe generelt om. Dette vil kunne variere fra sak til sak, men ofte vil egenskaper som det å kunne gi varme, omsorg og kjærlighet stå sentralt.
Skal man gå mer konkret til verks vil også egenskaper som å være samarbeidsvillig, og det å ha evne og vilje til å sette barnets interesser foran egne, være av stor betydning. Det samme gjelder det å kunne se barnets behov, vise empati og å ha tålmodighet med barnet. Betydningen av å gi barnet utviklingsstøttene omsorg er relevant moment.
Problemet med å vektlegge foreldrenes personlige egenskaper i vurderingen av barnets beste, er imidlertid at hvilke egenskaper foreldrene har, kan være vanskelig å bevise i en rettssak.
Risikoen ved miljøskifte - status quo
I saker om barnefordeling vektlegger domstolene ofte risikoen ved miljøskifte.
Risikoen ved miljøskifte går ut på at det som utgangspunkt ikke er til barnets beste å flytte eller endre miljø. Prinsippet bygger på en formodning om at det er best for barnet å forbli i den nåværende situasjon, status quo. Med miljøskifte menes både det ytre miljø, som skole, barnehage, venner, m.m, og det indre miljø, som skifte av omsorgsperson.
Risikoen ved miljøskifte gjør seg særlig gjeldene for små barn, og det er da den personlige tilknytningen til omsorgspersonen, som gjør seg gjeldende (indre miljø). Når det gjelder litt eldre barn (skolebarn), vil det ytre miljøet spille en større rolle, slikt som kamerater, skole m.m.
Hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt
Barneloven bygger på prinsippet om at det er til barnets beste å ha god kontakt med begge sine foreldre, også etter et samlivsbrudd. Både lovgivningen og rettspraksis understreker barnets rett til samvær med foreldrene.
Rettspraksis i saker med barnefordeling vektlegger hensynet til best samlet foreldrekontakt tungt. Dette er begrunnet i at barn har behov for regelmessig kontakt med begge foreldre.
Prinsippet bygger på at domstolene ofte gir omsorgen til den av foreldrene som har best evne og vilje til å ivareta barnets rett til kontakt med begge foreldrene.
Dersom den ene forelder vanskeliggjør barnets samvær og kontakt med den andre forelder, kan det tale for at den andre forelder bør tilkjennes fast bosted, dette til tross for at den lite samarbeidsvillige forelderen kanskje har størst tilknytning til barnet og at det kan medføre et stort miljøskifte.
Barnets tilknytning til foreldrene
I saker med barnefordeling vil domstolene ofte vurdere barnets tilknytning til hver av foreldrene. Ofte vil små barn ha en sterkere tilknytning til en av foreldrene, men ikke alltid. Noen ganger er tilknytningen sterk til begge foreldrene.
Tilknytning er spesielt relevant for de minste barna.
I saker med barnefordeling legges det ofte stor vekt på hvem av foreldrene barnet har den sterkeste følelsesmessige kontakt og trygghet med.
I denne vurderingen er det også relevant å se på hvem av foreldrene som har hatt den faktiske omsorgen for barnet.
Likevel er målet å komme frem til hvor barnet vil ha det best i tiden fremover. Dette innebærer at barnets tilknytning ikke nødvendigvis er avgjørende.
Barets egen mening i barnefordelingssaker
I barnefordelingssaker vil barnas egen mening ofte er tungtveiende.
Hva barnet selv ønsker om hvor man skal bo fast, eller i forhold til samvær og eventuelt omfanget av samvær, vil ofte være tungtveiende for rettens vurdering.
Jo eldre barnet er, jo større vekt vil barnets mening ha.
Fra barnet har fylt 7 år, har barnet rett til å si sin mening om avgjørelser av stor betydning for barnet. Når barnet har fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener.
Domstolene overlater ofte til den sakkyndige å samtale med barna for å klargjøre hva barnet ønsker og mener om saken. Noen dommere foretrekker også å gjennomføre samtalen selv og eventuelt sammen med den sakkyndige.
Hensynet til å ikke splitte søsken
I saker med barnefordeling der foreldrene har flere barn, viser rettspraksis at man forsøker å unngå å splitte opp søskenflokken.
Dersom det er flere barn og et av barna har en sterk tilknytning til en av foreldrene, kan resultatet derfor bli at alle barna blir boende hos denne forelderen.
Begrunnelsen for dette er at i en tid hvor foreldrene går fra hverandre kan barna finne støtte og stabilitet i hverandre.
I visse tilfeller kan det imidlertid forekomme at søsken splittes. Hensyn som kan tilsi en slik løsning kan være at barna selv ønsker det, at det er stor aldersforskjell på søsknene, at søsknene ikke fungerer godt sammen, eller at søskenflokken er stor og hver av foreldrene kanskje ikke klarer ta seg av alle på en gang alene.
Andre hensyn i barnets beste-vurderingen
Hva slags jobb vedkommende forelder har er i utgangspunktet ikke av særlig betydning. Men som regel vil det beste for barnet være å vokse opp i et så stabilt hjem som mulig.
Dersom man har uforutsigbare og upraktiske arbeidstider og liknende, med tanke på barnets behov, kan dette være et forhold som ville kunne ha betydning i vurderingen.
Hva slags nettverk foreldrene har kan være et forhold som vil kunne være av betydning i barnets beste-vurderingen. Dersom barnet har et stort nettverk hos den ene forelderen, med besteforeldre, tanter og onkler, og venner, vil dette kunne være et positivt moment i vurderingen for denne forelderen. Dette forutsetter nok imidlertid at dette er et stabilt nettverk med gode relasjoner, som skaper trygge rammer for barnet.
Flytting med barnet i Norge etter skilsmisse
Etter en skilsmisse kan det bli aktuelt å flytte med barnet.
Det kan være ulike grunner til at den ene forelderen ønsker å flytte med barnet. Uansett grunn vil en flytting kunne få stor betydning samværet med den andre forelderen.
Hvorvidt man har rett til å flytte med barnet innad i Norge beror på hvilken omsorgsløsning foreldrene har avtalt.
Dersom barnet bor fast hos en av foreldrene (daglig omsorg), kan vedkommende flytte med barnet uten samtykke, men et er krav om at man varsler 3 måneder før flytting.
Dersom barnet bor fast begge steder, delt fast bosted, vil man ikke kunne flytte med barnet uten at den andre forelderen samtykker.
Flytting med barnet til utlandet etter skilsmisse
Reglene om flytting med felles barn til utlandet er forskjellig avhengig av om begge har foreldreansvar for barnet.
Dersom man har foreldreansvaret for barnet alene, kan man flytte til utlandet uten samtykke fra den andre forelderen. Retten til å flytte med barnet følger av at man har beslutningsmyndigheten som ligger under foreldreansvaret alene.
Dersom foreldrene har felles foreldreansvar, må begge foreldrene samtykke til at barnet skal flytte ut av landet, eller ta opphold utenfor landet utover kortere reiser. Krav om samtykke gjelder også når barnets avtalte opphold i utlandet blir forlenget.
Man kan reise sak for domstolene med krav om flytting til utlandet.
Reise til utlandet med barnet etter skilsmisse
Foreldrene kan være uenige om hvorvidt barnet skal kunne tas med til utlandet eller ikke.
Når man har felles foreldreansvar, er hovedregelen at hver av foreldrene kan ta med barnet på kortere reiser til utlandet. Det er ikke krav om at den andre forelderen samtykker til reisen. Med kortere reiser menes reiser på inntil 4 uker.
Selv om det ikke er krav om at den andre samtykker til reisen, vil retten til å reise til utlandet være begrenset av den samværsordningen som foreligger. For den samværsberettigede vil retten til feriereiser være begrenset til hvor langvarig samvær vedkommende har rett til. For bostedsforelderen vil retten til å reise til utlandet være begrenset av den andre forelderens rett til samvær med barnet. Reisen kan ikke krenke samværsretten.
For en forelder som kun har samværsrett og ikke del i foreldreansvaret, er lovens utgangspunkt at vedkommende har ikke en rett til å ta barnet med ut av landet uten samtykke fra bostedsforelderen. Vedkommende kan heller ikke la barnet reise alene eller sammen med tredjeperson. Dersom vedkommende likevel reiser med barnet uten samtykke, kan dette rammes av straffelovens bestemmelser.
Dersom bostedsforelderen motsetter seg at samværsforelderen kan reise til utlandet, kan retten gi samtykke til reisen. Vilkåret er at det er åpenbart at barnet kommer tilbake.
Spørsmålet om utalandsreiser kan bringes inn for retten som en separat sak, eller i forbindelse med en allerede pågående sak om foreldreansvar, bosted eller samværsrett.
Rett til opplysninger om barnet etter skilsmisse
Omfanget av retten til opplysninger om barnet avhenger av om foreldrene har felles foreldreansvaret eller ikke.
Dersom man har felles foreldreansvar, har man samme rett til å få opplysninger om barnet fra offentlige instanser. Retten til opplysninger gjelder uavhengig av hvor barnet for fast.
Dersom man ikke har del i foreldreansvaret, vil retten til opplysninger være noe mer begrenset. Barneloven gir foreldre som ikke har del i foreldreansvaret rett til opplysninger fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi, dersom ikke taushetsplikten overfor barnet eller den andre forelderen er til hinder for utlevering av opplysningene.
Dersom man ikke har del i foreldreansvaret, vil retten til opplysninger være begrenset til de instansene som er opplistet i loven. For den som har del i foreldreansvaret, gjelder en større rett til informasjon. Vedkommende har i kraft av foreldreansvaret rett til opplysninger både fra den andre forelderen og fra myndigheter og private som har med barnet å gjøre.
Retten til opplysninger kan i noen tilfeller nektes utlevert dersom dette kan være til skade for barnet. Dersom det er grunn til å tro at opplysningene vil bli brukt til å sjikanere barnet eller den andre forelderen, kan det nektes utlevert opplysninger.
Rett til deltakelse på foreldremøter mv. etter skilsmisse
Dersom man har del i foreldreansvaret for barnet, har man rett til å delta på foreldremøter.
Barneloven løser ikke spørsmålet om hvorvidt en forelder uten del i foreldreansvaret har rett til å delta på foreldremøter på skolen mv. Juridisk teori har imidlertid antatt at forelderen ikke har rett til å møte uten samtykke fra den som har foreldreansvaret, dersom ikke skolen, barnehagen mv. har egne regler for dette.
Avslag på opplysninger – klage til fylkesmannen
Avslag på krav om opplysninger fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen eller politi kan påklages til fylkesmannen.
Forvaltningslovens bestemmelser om klage gjelder.